Lunsjpausen

By: Håkon Laurås Gaude

“Og i lekse har dere resten av Andre Kapittel; Sinuser og Cosinuser” sier læreren i det han visker ut en altfor lang likning han har brukt halvannen time på å tegne opp. Jeg sitter igjen, og hjernen min føles enda tommere ut enn da han begynte. Et unisont sukk går igjennom klassen. Det er lunsjpause.

Jeg kaster et blikk ut av vinduet. Utenfor pøser regnet ned, og skyller bort det lille som er igjen av snø etter gårsdagens nedbør. Tankene mine vandrer ufrivillig til bilder av snøkrystaller på kloss hold. Folk sier at ingen snøflak er like, men hvordan er det mulig? Har forskere faktisk samlet opp alle snøflakene i verden og tatt bilder av dem før de smelter? Har de analysert snøflak i et iskaldt rom, eller har de bare hatt en gedigen snøballkrig? Uansett hvordan, har de sikkert “bevist” det på et eller annet magisk vis. Tankerekken min blir avbrutt av en merkelig rumling. Etter et par forvirrede sekunder innser jeg at kilden til lyden er min egen mage.  Se for deg at noen sier “legg merke til at du klør på mins ett sted akkurat nå”. Vel bekomme, nå kommer du ikke til å bli kvitt kløen, uansett hvor hardt du prøver. Slik er det med sult også, så fort du har lagt merke til den, blir du ikke kvitt den uten å måtte trykke ned en uspiselig brødskive med svett salami på.

Jeg sukker og reiser meg. Lar meg apatisk flyte med strømmen. En strøm som utvilsomt vil ende i et usunt, godt måltid og en lettere lommebok. Jeg åpner døra, og kjenner den milde novemberluften skylle over meg. Jeg har aldri forstått meg på landet vi lever i. Den ene dagen feirer man årets første snø ved å pakke den sammen og kaste den på hverandre, og dagen etter...”overraskelse! ” ti grader og regn. I skolegården ser jeg at det allikevel er en gruppe elever som forgjeves prøver å beholde vinterfølelsen ved å hive klumper med slaps på hverandre. Leken slutter brått i det en av dem får en hel pøl i ansiktet. Han slutter å hive slaps, og setter i gang med en rasende krigsdans som består av å brøle av smerte og skrape grus ut av øynene. Ut av vinduene titter det forvirrede ansikter. Idet jeg går videre, prøver han å dytte grus og slaps opp i nesa til gutten som kastet på ham.

I det jeg slentrer ut gjennom den åpne porten, bestemmer jeg meg for å lytte til hva folk snakker om. Foran meg ser jeg et par elever som følger den samme strømmen som meg. Jeg følger i kjølvannet deres mens jeg spisser ører etter interessante samtaler. Det er ingen grenser for hvor mye rart en kan høre hvis man lytter til elever i fritiden deres;

«Fikk han seriøst nedsatt ordenskarakter?»     

«Å ja da. Han kom nesten aldri i tide, særlig ikke til tysktimene.»                                        

«Du tror ikke det kan ha noe å gjøre med selve tysken da? Rimelig drøye saker...»       «Å neida. Han kom etter hvert trekkende med rarere og rarere unnskyldninger, og til slutt virket det som om han ga helt F.»

«Hva slags unnskyldninger?» Den andre gutten virket som om han kjempet med latteren.

«På lappen han leverte til læreren sto det...» Gutten virket som om han holdt på å eksplodere. «...Sto det; Navn: Aleks M. Tidspunkt: 8:17 Begrunnelse: Sterke Menstruasjonssmerter.»

Begge guttene begynte å gapskratte noe så til de grader at jeg flyttet meg et stykke unna dem mens jeg grublet over denne historien. Den virket ikke veldig overbevisende, og selv om jeg har hatt useriøse medelever på min egen skole, har jeg aldri hørt om noen som har gitt så totalt F i karakterene sine.

I mellomtiden hadde samtaleemnet gått fra historier om forsentkomming til en diskusjon om de forskjellige funksjonene til det kvinnelige kjønnsorgan, og om sjansene for at denne Aleks M. kanskje ikke var like mannlig som han utga seg for å være. Jeg prøvde å få med meg mer av samtalen, men den var nå blitt redusert til tilfeldige spøker med et tema som ikke gjør seg på trykk. Jeg bestemte meg for å forlate dem, en avgjørelse som passet bra, siden jeg nå hadde nådd resiens mål.

Ica. Alle Berg-elevers hellige Mekka. Her finnes uuttømmelige kilder til all verdens rikdommer og goder, alt en sulten skoleelev kan drømme om. Her finnes det hylle på hylle med boblende leskedrikker, hauger med ferskt og mykt skolebrød, elver av sjokolademelk. Har man et par tikroner, kan man skaffe seg en smultring med rosa strøssel og flytende sjokoladefyll, eller kanskje en hel pakke med søtt gummigodteri i hundre forskjellige farger og smaker.

Jeg kjente etter i lomma før jeg gikk inn igjennom glassdørene, som åpnet seg med et lavt og tilfredsstillende «svisj». Jeg hadde hatt min dose med pinlige øyeblikk der jeg kom frem til kassa, og var nødt til å grave dypt i lommene etter en krone til å betale med. Etter litt romstering lukker jeg hånden om et lite, kaldt stykke metall. Tjue kroner burde holde til å begrave sulten. Jeg vurderer et øyeblikk å kjøpe noe sunt, men etter et kjapt blikk mot prisene ved fruktdisken forkaster jeg ideen. Trettitre kroner for en boks med druer? Tror ikke det, gitt.

Etter å ha grublet en kort stund, tar jeg et skolebrød fra en av hyllene og pakker det inn i en pose. Hvis man står og grubler for lenge på Ica ender det til slutt med at køen vokser seg lengre enn håret til Olav den Hellige, og man rekker ikke tilbake før det ringer inn. Denne gangen virket det først som om jeg var heldig, for køen bestod bare av en håndfull mennesker. Men hjertet sank sakte i brystet mitt når det viser seg at den gamle damen foran meg tydeligvis aldri har hørt om noen valuta høyere enn femkroner, og har bestemt seg for å gjøre ukas innkjøp av brød og melk. Etter en lengre diskusjon der den eldre hardnakket påstår at femtiøringer fremdeles kan brukes i butikker, bestemmer den snarrådige mannen i kassa seg for å gi henne et «avslag», og heller den imponerende samlingen med småpenger ned i en plastpose. Han himlet med øynene i det hun vagger ut av døra, og virket fornøyd med at han endelig var ferdig med strevet. Jeg for min del var ikke like lettet, for nå var jeg sent ute.

Jeg tok en titt på klokka i det jeg går ut av døra. Jeg fikk sjokk da jeg ser at jeg bare har syv minutter på meg til pausen er over. Jeg tok meg ikke tid til å nøle, men stormer av gårde mens jeg stappet skolebrødet ned i jakkelomma. Delikat. Dette var ikke akkurat hva jeg så for meg som en avslappende lunsjpause. Jeg nærmet meg skolen, og hørte ringeklokka som signaliserer at lunsjpausen var over. Jeg stormet inn ytterdøra, og deretter inn i klasserommet mitt. Jeg ble møtt med mange spørrende blikk, men ingen skuffet lærer.

Jeg slo meg til ro med at denne lunsjpausen hadde gjort meg mange historier og én knust skolebolle rikere i det jeg forberedte meg på neste økt med urkjedelig undervisning.